I sin bok Slowness spurte Milan Kundera «Hvorfor har gleden av langsomhet forsvunnet?» For oss var hele oppveksten preget av «langsomhet» og vi fant liten glede i det daglige strevet, av at alt beveget seg i sneglefart; skole, lekser, familie selskap, bakglatte ski, sløve skøyter, bærplukking, potethøst, kviser, høysnue, frostskader, regn, sludd, snø, den kalde og endeløse vinteren, og det viktigste; at utsiktene til noen gang få oppleve noe morsomt syntes å befinne seg et sted mellom null og usannsynlig. Langsomheten var vår følgesvenn; den trege kverna som nektet å rotere, og vi kunne så gjerne ha klart oss uten, takk.  

Mange tiår senere begynte vi å savne tregheten; år hadde forsvunnet i en rasende fart og vi hadde plutselig mer fortid enn fremtid. Livet går i faser og tiden var moden for å gjøre noe annet. Lang historie kort; tidlig i 2015 solgte vi stort sett alt vi eide, kjøpte en nedslitt eiendom i Spania som vi pusset om og gjorde om til et hotell. Åtte år senere, har vi funnet den unnvikende følelsen av treghet? Vanskelig å si. Det vi derimot har funnet er stor glede og tilfredsstillelse ved å skape noe sammen; vi oppfyller (fortsatt) en drøm som ikke nøt selv beskjedne sjanser for å virkeliggjøres. Enn si noen gang komme lenger enn tegnebrettet.

Som vi har lært gjennom årene; det handler aldri om målet; alt handler om reisen. Vi er fortsatt underveis og håper å fortsette slik i årene som kommer.